Heidi Bjerga, SVs gruppeleder i Sandnes holdt tale på Vitenfabrikken i forbindelse med markeringen av FN-dagen på Sandnes. Arrangementet var i regi av Sandnes Musikkråd og Innvandrerrådet.
Her kan du lese hele talen:
Gratulerer med dagen. I år er det 70 år siden opprettelsen av FN. Det var i februar 1945 at Storbritannias statsminister Winston Churchill, Josef Stalin, partisjef i Sovjetunionen og USAs president Franklin D. Roosevelt møttes på Jalta til den etter hvert så kjente Jaltakonferansen. Her ble de enige om å opprette en ny verdensorganisasjon. Den gangen var det 51 land som skrev under, men nå er 193 land medlem av FN.
FNs bærekraftsmål, som nettopp er vedtatt, er en felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene innen 2030. FNs bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål. Målene skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn.
Ett av mine mål er at Sandnes og resten av landet skal følge opp målene, ikke minst når det gjelder flyktninger og asylsøkere. Da har vi en jobb å gjøre, og jeg begynner med det styggeste ordet jeg vet.
– innvandringsregulerende. Det må vi fjerne fra ordlistene våre. Og jeg skal forklare hvorfor.
Det har så stor makt at det sender våre barn ut av landet og det trumfer voldtekt.
Neda vokste opp på Sandnes sammen med tre søsken. Bodde her i 10 år før hun og resten av familien ble sendt ut og dumpet i Jordan. Et land ingen av barna kjente. Foreldrene flyktet derfra fordi onkelen til Neda ble hentet av politiet og banket opp. Faren ble truet med at neste gang var det hans tur. Da turde ikke foreldrene til Neda bli værende. De fryktet for barnas og eget liv. De kom seg til Norge, og fortalte det de visste de måtte si for ikke å bli sendt ut av landet. I ettertid er vi blitt klar over at foreldrene løy – fordi de ikke hadde noe alternativ. Denne løgnen blir lagt til grunn for at familien ble sendt ut av landet.
Etter ti år.
Hvor lenge skal barn stå til ansvar for foreldrenes handlinger? Begge dommene i Oslo tingrett sier at Neda og søsknene burde få bli
– men på grunn av innvandringsregulerende hensyn så får de ikke.
Barn skal ikke straffes for foreldrenes handlinger. Barn har selvstendige rettigheter etter norsk lov, der også Barnekonvensjonen er tatt inn. Å kaste ut barn som er født og oppvokst her og har bodd her hele sitt liv, vil derfor være i strid med vår egen lovgivning mener jeg. At foreldrene lyver om sin identitet skal ikke barna straffes for. Hensynet til barna må veie tyngst i denne typen saker.
Lagersjef Anundsen sendte ut barn i ekspressfart sist vinter. Han ryddet i lageret, som han selv sa. Det ble heldigvis stoppet, og det ble vedtatt at familier som var sendt ut skulle får saken sin vurdert på nytt, etter nye retningslinjer. Nå er de vurderingene gjort, og hva har skjedd i de sakene? Jo, av 29 familier som skal vurderes, er 25 ferdig behandlet og av de har kun fire fått opphold. Der er sendt på mottak og må fortsatt sitte på vent. Barna har ikke fått anledning til å uttale seg slik barnekonvensjonen sier de har rett på.
Innvandringsregulerende hensyn trumfer alt. Også våre barns rettigheter.
Dette er Norge i 2015.
RIA – rettferdighet i asylpolitikken, Amnesty og KIA – kristent interkulturelt arbeid, inviterte i vinter til konferansen ”Min skam er for stor til å settes ord på”
Det handlet om kvinner som var blitt voldtatt av myndighetene i landet de kom fra, eller de ble voldtatt av de som hadde sagt de skulle hjelpe dem bort fra forfølgelse i hjemlandet, eller ektemenn som viste seg fra en annen side når de kom til Norge.
For de som søker asyl eller er på flukt, og kommer til Norge, så blir deg gjennomført et intervju når de kommer hit. Der må de redegjøre for hva som har skjedd med dem i hjemlandet siden de valgte å dra, og hva som skjedde underveis. Dette intervjuet blir gjort kort tid etter ankomst. Intensjonen er god, men vi kan forstå at ingen av disse kvinnene sier noe som helst om voldtekt de har vært utsatt for, voldtekt som er så skambelagt til og med her i landet. Vi fikk høre at det kan ta flere år før den egentlige historien kommer fram.
Når de endelig er trygge på myndigheter, helsepersonell eller venner de har fått, så tør de endelig fortelle sin egentlige historie. Det som da skjer er at de blir tatt for å lyve, og er ikke troverdige når de har endret sin historie.
Og da trumfer innvandringsregulerende hensyn. Og de blir sendt tilbake til overgriperne i hjemlandet.
Dette er Norge i 2015. Norge er blitt B-nasjon i FN på bakgrunn av brudd på menneskerettigheter og barnekonvensjonen.
Vi har heller ikke signert tilleggsprotokollen i Barnekonvensjonen som sier at barn skal vurderes på selvstendig grunnlag. Det er kanskje derfor Tingretten kan unnlate å vektlegge barnas rettigheter.
Norge i 2015
Nå er verden midt i den største flyktningekrisen siden andre verdenskrig. 55 millioner mennesker er på flukt enten i eget land, eller andre land. Vi har sett bilder av voksne og barn som desperat prøver å komme seg i sikkerhet. Og vi har sett mange som ikke har klart reisen.
I Norge snakkes det om en strøm av flyktninger. Eller en bølge av flyktninger. Som vil koste milliarder, og ødelegge velferden i landet. Barne- og inkluderingsminister Horne fra FrP oppfordrer kommunene til å ta imot og bosette flere flyktninger. Finansministeren Siv Jensen fra FrP fraråder kommunene å ta imot flyktningene. I vinter var det politisk flertall for å ta imot 10 000 flyktninger til sammen i år og neste år. Så klarer altså partiene å forhandle vekk 2000 flyktninger, og i tillegg fordele det over tre år. De ble enige om 8000 flyktninger fordelt på tre år. SV brøt forhandlingene, fordi vi ikke kunne være med på å redusere antallet.
Jeg ser ingen bølge av flyktninger. Jeg ser ikke trusselen mot vår velferd. Jeg ser folk med behov for hjelp. Og jeg ser et velfungerende samfunn med store ressurser, og bankende hjerter.
Hvis det var opp til meg ville jeg droppet skattelette, og brukt pengene rundt i kommunene slik at de kunne gjøre seg klare til å ta imot flyktningene. Og hvis jeg skulle bruke ekstraordinære penger fra Oljefondet, så måtte det være for å legge til rette for at flyktningene som trenger hjelp nå, får det.
Tenk om vi i vinter hadde tatt inn over oss virkeligheten i Syria, og situasjonen i landene rundt. I Jordan, hvor det bor 5 millioner mennesker, er det nå 2 millioner syriske flyktninger. 600 000 i flyktningeleir. Resten er i Irbid og områdene rundt. I den byen hvor også Neda og familien oppholder seg mens de venter på dommen fra lagmannsretten. Dommen som avgjør deres framtid.
Tenk om vi i stedet for å skyve på virkeligheten, hadde tatt inn over oss det vi så allerede da. At flyktningene var begynt å bevege på seg, fordi det ikke var mulig å bli. Nå hører vi at FN ikke kan tilby mat og helsetilbud i flyktningeleiren fordi de ikke får midler som er lovet av verdenssamfunnet, og at noen av flyktningene i leiren velger å dra tilbake til Syria, selv om de blir frarådet på det sterkeste. Vi må hjelpe dem der de er, sier noen. Ja det må vi, men da må alle være med å bidra med det de har lovet.
Ett av hovedmålene i FNs bærekraftmål er fred og rettferdighet. Og jeg tror kong Harald tenkte på dette når han i sin tale til stortinget denne uken sa: Jeg tror vi alle kan leve oss inn i de mange menneskenes fortvilelse når de må flykte fra krig og nød.
Det har han rett i, så jeg regner med at vi vil ta godt imot alle som kommer hit. Flyktningeenheten i Sandnes gjør en fantastisk jobb når det kommer flyktninger hit, og jeg har anbefalt både stortingsbenken fra Rogaland, og fylkesmannen å snakke med dem, og få råd om hva som skal til nå som vi må åpne våre hjerter og våre hjem for alle som trenger det.
Vi får antakelig 30 000 flyktninger hit i år, og enda flere neste år. Heldigvis går nå folket foran og viser vei. Sier tydelig ifra til politikere at vi er klare til innsats.
Jeg mener og at vi må gjøre om på det vedtaket som fratok flyktninger og asylsøkere muligheten til å arbeide mens de venter på avklaring. Å møte andre mennesker, å gjøre ting sammen med andre, og lære språket er avgjørende for at integreringen skal lykkes. Ønsket om å forsørge seg selv handler om verdighet. Og ikke minst om å få lov til å bidra til eget livsopphold. Og det må flyktninger få lov til når de kommer hit, de må ikke bli satt på vent. Det vet vi ikke fungerer.
Bærekraftsmålene forplikter alle land – også Norge. Derfor må vi hjelpe flyktningene der de er. Det betyr at vi også må hjelpe dem nå når de er her.
Heidi Bjerga, bystyrerepresentant for SV i Sandnes og leder av støttegruppen til Neda