I dag inviterte Ottar til markering i Sandnes. Abortloven er 40 år, og Elise Ottesen Jensen fra Sandnes har vært sentral i arbeidet for kvinners rettigheter. Hun ble født i 1886 i Høyland kommune, som i dag er del av Sandnes. Vi er mange som kan takke henne for et brennende engasjement.
Jeg fikk holde appell i forbindelse med markeringen, og her kan du lese min appell:
Verden forandres litt etter litt
I mai i år dro folk fra hele verden hjem til Irland for å stemme. De ville støtte søstre og brødre i kampen for retten til abort. Og to av tre stemte ja til å tillate abort i folkeavstemningen. Da alle stemmene var talt opp, var resultatet krystallklart: 66,4 prosent stemte ja til å fjerne det omstridte grunnlovstillegget fra 1983 som gir et ufødt barn like stor rett til liv som moren, mens nesten 33,6 prosent stemte nei.
Til sammenligning var det 52,2 % som stemte nei til EU i Norge i 1994, og 53,5 som stemte nei i 1972. Det ble omtalt som en overveldende seier. Det betyr jo at folkeavstemmingen i Irland var en knusende seier! En seier for kvinners rettigheter til å selv velge om de vil ta abort.
En ny abortstrid blusset opp i her i landet i 2014 da regjeringen Solberg foreslo at fastleger skulle ha rett til å nekte å henvise kvinner til abort. Etter kort tid ble forslaget trukket tilbake står det i Store Norske leksikon. Men i 2014 tok folk til gatene, igjen, nettopp på bakgrunn av regjeringens forslag om å gi leger rett til nekte å henvise kvinner til abort. Retten til selvbestemt abort er en rett som ikke skal avgjøres av leger. Vi har heldigvis kvittet oss med nemder for mange år siden. Vi ville ikke akseptere at det skulle være opp til en tilfeldig lege om kvinner skulle få hjelp eller ikke.
Regjeringens forslag truet igjen våre rettigheter. Det ble starten på en ny mobilisering i hele landet. 8.marstogene ble lenger enn på mange år. Vi fant oss ikke i at våre søstre kunne risikere å møte leger som ikke ville hjelpe dem. Forslaget ble trukket fordi det ble mobilisert på tvers av partigrenser, og regjeringen skjønte at de hadde tapt saken.
Vi må stå sammen og sikre våre rettigheter i abortkampen.
Selv var jeg 19 år da loven ble vedtatt. Jeg sender en vennlig tanke til de som sto i kampen. Men:
I januar 2015 arrangerte RIA, rettferdighet i asylpolitikken, Amnesty og KIA, kristent interkulturelt arbeid, konferansen -Min skam er for stor til å sette ord på. Der var tema kvinner på flukt. Konferansen synliggjorde kvinnelige asylsøkeres erfaringer og spesielle utfordringer i asylprosessen.
Mange kvinner på flukt opplever å bli voldtatt av myndighetene i landet de flykter fra, og mange opplever å bli voldtatt mens de er på flukt. Mange blir voldtatt i flyktningeleirene. De kommer til Norge, eller et annet land, og søker asyl. Da forventer vi at de forteller hvorfor de flyktet. Og hva som har skjedd med dem før de kom hit.
Hvor mange av dem vil fortelle om overgrepene de har vært utsatt for underveis?
Hva skjer med flyktninge- og asylsøkerkvinner hvis de blir gravide etter voldtektene og overgrepene de er utsatt for? Hvem skal de gå til med sin fortvilelse? Hvem kan hjelpe dem med abort? Hvilke alternativ har de?
Historiene vi fikk høre der fortelle oss at det fortsatt er viktig å kjempe for kvinners rettigheter her og i utlandet. Og retten til fri abort er en sentral del av den rettigheten.
Verden går ikke framover for alle.
Vi må kjempe sammen for at andre skal få muligheter til å velge.
Vi må huske at retten vår til å velge abort bare er en rettighet så lenge ingen fjerne den.
Derfor er dagens markering viktig.