Vindkraft i motvind

Publisert av: reber.roald.iversen Publisert: 03. juli 2020
Oppdatert: 03. juli 2020
Lesetid: ca. 3 min

I Sandnes har det vært stor motstand mot utbyggingen av vindkraftanlegget på Vardafjell. Etter at konsesjonen ble gitt, har anlegget vokst i omfang og størrelse gjennom dispensajonssøknader til NVE. Mange flere blir berørt av utbyggingen som er mye større enn det er søkt om i konsesjonssøknaden. Kommunen har prøvd å stoppe utbyggingen for å få lov til å behandle dispensasjonssøknadene, men ble ikke hørt. Både innbyggere og folkevalgte føler avmakt, og frustrasjonen er stor over hvordan staten går fram.

Nå ser vi resultatet av vedtaket i kommunestyret i 2013 hvor kun SV, Sp og Frp stemte imot anlegget på Vardafjell. SV fikk dessverre ikke støtte fra noen av partiene da vi foreslo å si nei til MTA-søknaden i 2018. Nå står vi her med anlegget på Vardafjell midt i fleisen.

Jeg tror at de som sa ja i 2013 sa nok ikke ja til:

Et utvidet anleggsområde

Større turbiner enn gitt i konsesjonen

Mer skyggekast

Økt støy

Økt lysforurensing

Rasering av natur- og friluftsområder

Omgåelse av sikkerhetskrav

Og ikke minst manglende demokratiske prosesser hvor kommunen og innbyggerne er fullstendig overkjørt.

NVE mener noe annet – de mener at et ja i 2013 var blankofullmakt. Blankofullmakt til utbygger til å bygge et anlegg som ikke samsvarer med konsesjonen. Anlegg hvor veier og oppstillingsflater er av en helt annen dimensjon enn gitt i konsesjonen – vindturbiner som er mye høyere enn omsøkt.

Anleggene som bygges nå blir ikke bygd etter konsesjonen som er gitt, de bygges etter dispensasjonsøknader slik vi har erfart på Vardafjell. Ikke en eneste gang har kommunen fått uttale seg om dispensjonene som er gitt. Heller ikke har det nyttet å si at de må avvente videre utbygging til søknad om dispensasjon er ferdigbehandlet i NVE. Nei, her var det fritt fram, selv om det har store konsekvenser for innbyggere og gjør store inngrep i naturen.

Nå er praksis sånn at dispensasjonssøknad følger automatisk etter en konsesjon er gitt. Med andre høyder, større veier og anleggsområder som igjen får store konsekvenser for enda flere enn de som var berørt i forbindelse med konsesjonssøknaden. Forskjellen er at de som nå blir berørt ikke får anledning til å uttale seg for konsesjonen er gitt.

Dette får meg til å tenke på Pete Seegers sang – Where have all the flowers gone?

Hvem hadde sett for seg flere mil med veier i høgaste heia da de sa ja til vindkraftanleggene rundt om i landet. Seks mil med vei på Fosen. I urørt natur. Mange kilometer vei i hvert eneste anlegg i områder som før var grønne og uberørte. Med en horisont som ga bud om ro og stillhet.

Where have all the flowers gone?

Jo, de ligger under veiene og oppstillingsplassene rundt om i fjell og utmark i hele landet.

Jeg tror ikke på særlig forandring på prosessen rundt behandling av vindkraftsøknader selv om ministeren har sendt stortingsmelding nr 28 – vindkraft på land – endringer i konsesjonsbehandlingen ut på høring.

De ser nok for seg kortere frist fra konsesjon er gitt til det skal være oppstart.

De kommer ikke til å involvere Plan- og bygningsloven – slik at kommunene får styre utbyggingen i egen kommune.

De kommer nok fortsatt til å la kommunene være høringsorgan – men sende dispesasjonssøknadene til orientering i framtiden.

De kommer ikke til å la MTA-planene være bindende.

When will they ever learn?

Skal vi akseptere nedbyggingen?

Skal vi akseptere manglende lokal forankring?

Skal vi akseptere at utenlandske selskap eier landet vårt?

Jeg tror ikke de lærer før vi sier fra. Og tiden er nå.

La oss sende minst 5000 høringssvar på stortingsmeldingen.

Vi trenger en politikk som ikke raserer demokratiet, naturen, og provoserer lokalbefolkning. Vi trenger en plan for grønn omstilling.